Hei på dere, fine mennesker!
Først i dag vil jeg takke for alle de nydelige kommentarene jeg fikk på forrige innlegg. Det gleder mer enn dere aner. Så tusenvis av smil og klemmer til dere.
Jeg fortalte for et par innlegg siden om en drøm som forsvant. Tenkte jeg skulle fortelle dere litt mer om det.
For en tid tilbake kom vi i kontakt med eierne av et hus i gaten hvor jeg vokste opp. De hadde planer om å selge huset, og fikk nyss i at vi var på jakt. Etter mye snakk, ble bud en realitet og forhandlingene var igang. Desverre var vårt tilbud ikke tilstrekkelig, og vi gikk tomhendt der i fra. Huset ble lagt ut for salg og ble liggende usolgt på markedet. Visning på visning, men ingen bud.
Det er nå fire måneder siden vi for første gang kom i kontakt med selger. Vi har vært på utallige visninger siden den gang, og lagt inn bud på noe. Så da vi oppdaget at huset i drømmegaten fortsatt ikke var solgt, begynte vi å tenke. Hva med å prøve oss igjen? Så vi prøvde oss vi. På fredag. Vi la inn bud på morrakvisten, med frist til formiddagen. Ingen motbud kom, men selger var uinteressert i budet. Vi høynet satsen, og satt med hjertebank både mor og far. Fortsatt ingen motbud, men selger var i tvil og ville ha helgen til å tenke seg om. Hurra og jubel og glede. Et håp. De måtte tenke seg om. Skulle vi få has på drømmehjemmet? Hver dag, hver time, hvert minutt og spenningen var uutholdelig. Vi gledet oss til fortsettelsen, så for oss endringer. Nå skulle vi endelig kjøpe enebolig, og så i drømmegata da. Ada skulle få vokse opp i samme område som jeg gjorde. Alle brikkene passet.
Utenom en. Mandag morgen får vi melding av megler. Selger avslo budet.
Så det var den drømmen. Tilbake på markedet. Søken etter en ny drøm. Livet blir ikke helt som planlagt noen ganger. Nå lurer jeg bare på hva som gjemmer seg bak neste hjørne for Barkefamilien.
Da ønsker jeg deg en nydelig dag :-)