OM Å OVERLEVE

God dag!

I dag har jeg lyst å dele en utfordring vi har stått ovenfor det siste året. En utfordring jeg aldri trodde ville komme, og som jeg tror er hyppigere i velferdssamfunnet vårt enn vi tror. 

Som mange av dere vet har lommeboken vært mer eller mindre tom den siste tiden, og det hele startet med innkjøp av drømmebolig. Et stort lån, med tanker om å begynne karrieren som barnehagelærer etter endt bachelorgrad. Men kunnskapslukeren jeg er, følte meg ikke ferdig på skolebenken, og valget ble mastergrad i pedagogikk. Noe jeg ikke angrer på i dag.

Lett skulle det ikke bli, med en spretten ett-åring og nyinnkjøpt enebolig. En inntekt og innvilget lån og stipend fra lånekassen. Alle behov for nytt interiør og ny garderobe ble lagt på hylla. Minimalisme og praktisk handling ble fokus. Ett halvt år senere, og overlevelsen gikk tålig bra. Likevel ønsket vi en ekstra inntekt som gav oss litt større trygghet. 

Ikke noe problem, tenkte vi. Når ønsket om en ekstra inntekt oppstod, var det bare å skaffe seg en jobb. 

Søkeprosessen begynte. En jobb. To jobber. Tre jobber. Et intervju. Fire jobber. Fem jobber. Og slik fortsatte det.  I utgangspunktet søkte jeg etter arbeid innenfor handel og kundeservice, med muligheter for kvelds- og helgejobbing ved siden av skole. De fleste arbeidsgivere tok ikke en gang et blikk på CV. Spørsmålet alle stilte var: "Har du jobba i butikk tidligere?" Her stod jeg med dyrebar kunnskap. Fire års skolegang og en påbegynt mastergrad. Med selvtillit, og bevissthet rundt de ressurser jeg kunne bidra med i arbeidet. Det ble ikke satt pris på. Erfaring, var det de brydde seg om. 

Behovet for arbeid vokste, i takt med søknadslisten. Flere titalls jobber. Intervju innimellom. Avslag på avslag. Begrunnelsen? Mangel av erfaring. Jeg følte meg så liten, men samtidig så stor. Så ubetydelig, men likevel så viktig. Hvorfor ville de ikke ha meg? Til slutt gikk jeg på intervju uten nervøsitet. For hvorfor være nervøs når det er første og siste gang jeg møter arbeidsgiver? 

Tallet på søknader nærmet seg 30, og jeg valgte å gå en annen retning. En liten prosentdels stilling i en barnehage, mitt kunnskapsfelt og min interesse, som barnehagelærer. 

En søknad. Et intervju. En tilbudt jobb.

Det skulle en søknad til, hvor jeg satt med både utdanning og erfaring, og jobben ble min.

Hvem hadde trodd det skulle være så vanskelig å overleve? Selv med motivasjonen og stå-på-viljen på plass?

I dag er jeg glad jeg ikke gav opp, selv da jeg var sliten og lei av avslag og en følelse av å ikke strekke til. Alt i alt, har jeg nå funnet meg den perfekte jobb, som jeg gleder meg til å starte i, i begynnelsen av august.


Ønsker deg ei nydelig helg!


Monica