torsdag 9. juni 2016

KORT BLE TIL LANG



Det som skulle være liten pause fra blogg, ble plutselig en veldig lang. Poenget var ikke nødvendigvis pause fra blogg, men en pause fra perfeksjonisten. Fra frøken perfekt. Fra flink pike. Uten å se det selv, ble jeg altfor opptatt av å være flink. Flink student. Flink kone. Flink husmor. Flink mamma. Flink blogger. Flink fotograf. Presset ble enormt. Banebrytende oppgaver. Rene gulv. Oppusset hjem. Stimulerende lek. Tankevekkende innlegg. Men for hva da? En tommel opp? En kommentar om dyktighet? En liten oppkvikker for selvtilliten? Det jeg etterhvert skjønte var at selvtilliten ikke trengte en oppkvikker. Det var selvfølelsen som var syk. Det var den som trengte medisiner. Følelsen av å være god nok uten de banebrytende oppgavene. Uten rene gulv. Uten den nyeste designvasen. Uten tankevekkende innlegg. Og listen fortsetter. Jeg måtte se at verden gikk videre på tross av disse. På tross av hybelkaniner, papptallerkener, skitne bukser, lave karakterer, kritikk og alt annet jeg har flyktet fra. Jeg trengte å roe ned. Slappe av. Lære å leve med det jeg hadde, og ikke strebe for det motsatte.



Det har jeg klart. Jeg har sluttet å lage glansbilder av livet. Og selvfølelsen er en annen. For hvem kan si at et rent hus, moderne interiør, pene barn, en toppkarakter og mange venner gjør deg til en bedre person? Jeg har innsett at bare jeg kan gjøre meg til en bedre person. Og ikke tingene jeg fyller livet med.

Livet har blitt lettere å leve. Med en terskel for feiling. For latskap. For her og nå. Jeg er den jeg er, uavhengig av øyeblikkets flate puter, leker på gulvet, kaniner under sofaen og hår i en knute.