OM Å OVERLEVE

God dag!

I dag har jeg lyst å dele en utfordring vi har stått ovenfor det siste året. En utfordring jeg aldri trodde ville komme, og som jeg tror er hyppigere i velferdssamfunnet vårt enn vi tror. 

Som mange av dere vet har lommeboken vært mer eller mindre tom den siste tiden, og det hele startet med innkjøp av drømmebolig. Et stort lån, med tanker om å begynne karrieren som barnehagelærer etter endt bachelorgrad. Men kunnskapslukeren jeg er, følte meg ikke ferdig på skolebenken, og valget ble mastergrad i pedagogikk. Noe jeg ikke angrer på i dag.

Lett skulle det ikke bli, med en spretten ett-åring og nyinnkjøpt enebolig. En inntekt og innvilget lån og stipend fra lånekassen. Alle behov for nytt interiør og ny garderobe ble lagt på hylla. Minimalisme og praktisk handling ble fokus. Ett halvt år senere, og overlevelsen gikk tålig bra. Likevel ønsket vi en ekstra inntekt som gav oss litt større trygghet. 

Ikke noe problem, tenkte vi. Når ønsket om en ekstra inntekt oppstod, var det bare å skaffe seg en jobb. 

Søkeprosessen begynte. En jobb. To jobber. Tre jobber. Et intervju. Fire jobber. Fem jobber. Og slik fortsatte det.  I utgangspunktet søkte jeg etter arbeid innenfor handel og kundeservice, med muligheter for kvelds- og helgejobbing ved siden av skole. De fleste arbeidsgivere tok ikke en gang et blikk på CV. Spørsmålet alle stilte var: "Har du jobba i butikk tidligere?" Her stod jeg med dyrebar kunnskap. Fire års skolegang og en påbegynt mastergrad. Med selvtillit, og bevissthet rundt de ressurser jeg kunne bidra med i arbeidet. Det ble ikke satt pris på. Erfaring, var det de brydde seg om. 

Behovet for arbeid vokste, i takt med søknadslisten. Flere titalls jobber. Intervju innimellom. Avslag på avslag. Begrunnelsen? Mangel av erfaring. Jeg følte meg så liten, men samtidig så stor. Så ubetydelig, men likevel så viktig. Hvorfor ville de ikke ha meg? Til slutt gikk jeg på intervju uten nervøsitet. For hvorfor være nervøs når det er første og siste gang jeg møter arbeidsgiver? 

Tallet på søknader nærmet seg 30, og jeg valgte å gå en annen retning. En liten prosentdels stilling i en barnehage, mitt kunnskapsfelt og min interesse, som barnehagelærer. 

En søknad. Et intervju. En tilbudt jobb.

Det skulle en søknad til, hvor jeg satt med både utdanning og erfaring, og jobben ble min.

Hvem hadde trodd det skulle være så vanskelig å overleve? Selv med motivasjonen og stå-på-viljen på plass?

I dag er jeg glad jeg ikke gav opp, selv da jeg var sliten og lei av avslag og en følelse av å ikke strekke til. Alt i alt, har jeg nå funnet meg den perfekte jobb, som jeg gleder meg til å starte i, i begynnelsen av august.


Ønsker deg ei nydelig helg!


Monica

LYKKEFØLELSE

Lykkefølelsen kommer snikende, og jeg smiler forsiktig. 

Ærlighet varer lengst, og en beskrivelse av følelser gjør godt. Hvorvidt det skrables ned på papiret eller fremstår i digital form. Jeg velger å forholde meg åpen, og dele livet med dere.

Det begynte før jeg var klar over det. En stressbølge vasket over meg, og det gjaldt å holde hodet over vannet. Fokus og energi rettet seg mot skole og de endeløse oppgaver og krav. Ikke visste jeg da hva det gjorde for kropp og sjel. 

Januar 2014. Tilbake til hverdagen. Tilbake på skolebenken, etter en juleferie uten ro. Stress, uten å være stressende. Kaos, uten å være kaotisk. Det var da det slo meg, hvor vanvittig stormen hadde vært. Det begynte med trøtthet. Null energi. Manglende smilehull. Plutselig så jeg rommet i vill fart, spinnende rundt der jeg satt helt stille. Magen vrengte seg. Musklene strammet seg, og det ble vanskelig å puste. Så fulgte angsten og en redsel for å gå ut døra. En tur til butikken, et besøk hos en oldemor. Det som burde være så enkelt, ble så vanskelig. En kveld kjente jeg et stikk, som nypoppet popcorn spredte de seg. Et flertalls røde prikker fremstod som et synlig rop om hjelp. Om nedbremsing. Men hva skulle bremses ned? Studenten i meg måtte overholde kravene. Moren i meg måtte vise omsorg og stimulere en aktiv toåring. Husmoren i meg måtte holde huset i sjakk. 

Hvordan roe ned når livet er obligatorisk? 

Blodprøver ble tatt, og heldigvis fantes det svar. Symptomene skyldes ikke utelukkende stress, men et tomt jernlager. En forklaring på tilstanden. Med andre ord, en måte å fikse problemene på, som ikke utelukkende dreide seg om en omstrukturering og hodebry.

I dag har jeg opparbeidet meg et fullastet lager, og det arbeides med å skape en stressfri hverdag. Så godt det lar seg gjøre. 

Stormen stilner.

Siste eksamensoppgave ble i dag levert, og duften av sommerferie er så frisk som nytraktet kaffe. Nå skal det hviles. Restaureres. Pleies. Etter en tøff start på året. Lykken står for tur. For jeg har det fantastisk godt jeg. En engasjert mann og far ved min side. En morsom jente å dele hverdagen med. For ikke å snakke om forøvrig familie som står meg så nær. Jeg er glad. 

Godt er det, at stormen herjer, så en rekker å nyte bølgeskvulp og klar himmel når den endelig stilner. 

Håper du får en glad fredag og ei god helg!

K L E M

hva med her og nå?

Et innlegg hos en annen, fikk tankene til vandre rundt sosiale medier og tidsaspektet en daglig bruker på ulike typer kommunikasjon. Å fysisk være sammen med noen, er ikke lenger nok. Hvor mange ganger har du vært sammen med mennesker, uten at dere er sammen? Vi er sammen med andre som ikke er til stede.

I første omgang, tok jeg Instagram opp til debatt. Fristelsen for å sjekke oppdateringer, likes og følgertall tok over hverdagsøyeblikkene. Et lite barn roper, men får svaret "vent litt". Trangen til å skrolle for å holde seg oppdatert på de nyeste inspirasjonsbildene. Trangen til å legge ut fotografier for å fengsle andre entusiaster. Helst på daglig basis.

Det skulle bare et fåtalls trykk til, og vips var Instagram borte. Null "lamplover89" liker bildet ditt (fiktiv karakter). Popp popp popp. Hundre ganger nedover skjermen. Null bilder å gå glipp av. Null "vent litt". Det ble, for meg, en befrielse.

Jeg vandret videre. Kunne jeg slette Facebook? Var det mulig å være menneske i det senmoderne samfunn, uten å være medlem av Facebook? Diskusjonen gikk frem og tilbake. Hadde det ikke vært for de arrangementene ... Den indre diskusjon resulterte i å fjerne applikasjonen på telefonen, men fortsatt være tilgjengelig på PC. Du vet, den store bærbare. Skuldrene tok veien mot taket. 

Så var det Snapchat da. "Sitt stille, mamma skal bare vise alle hvor søt du er". 

Hva med her og nå? Å leve i øyeblikket? Hvorfor behovet for å profilere hva vi gjør, til en hver tid? 

Jeg drømmer tilbake til Nokia 3210. Til gleden over toppscore på "snake". Til skjærende ringetoner. Lykken over fullt kontantkort. Et selvkomponert smilefjes. 

Null sosiale medier. Null mobil nødvendighet før adgang drømmeland. Null stress. Kun ro.

For meg handlet det om å finne balanse. En grense hvor trangen til å sjekke ble borte, men samtidig være tilgjengelig for andre. Ikke overdrive, og ikke være for kritisk. 

Legge bort telefonen, og leve her og nå.

Kjenner du deg igjen, gjerne legg igjen et spor :-) Så takker jeg for deg som leser, og ønsker deg en nydelig torsdag!

K L E M

en liten bit av meg

Hei! Et litt mer personlig innlegg i dag, 5 dager før jula er igang. For de som ikke følger meg på instagram, så har det surret rundt en utfordring som oppfordrer hver enkelt til å fortelle 20 faktaopplysninger om seg selv. Ofte handler blogginnleggene "bare" om interiør og hverdagssyssler. Så derfor vil jeg dele mine 20 faktaopplysninger på bloggen.

1. Jeg er 27 år
2. Jeg har ei datter på 1 år og 8 måneder
3. Avhengig av koffein, og tar gjerne kaffe og cola på samme tid
4. Elsker å lekesloss
5. Føler ofte litt for mye
6. Føder heller enn å gå gravid
7. Er spesielt flink til å rote, men liker å ha det ryddig (dilemma)
8. Misliker å åpne gaver i offentlighet - og gruer meg litt til julaften allerede *blunk
9. Hjemmekjær
10. Er utdannet barnehagelærer, men tar nå master i pedagogikk
11. Jeg er like forelska i mannen min i dag, som for 9 år siden (foruten angsten)
12. Griner før hver eksamen
13. Perfeksjonist (forklarer kanskje griningen over?)
14. Hører jeg musikk, klarer jeg ikke sitte stille.
15. Jeg håper å kunne forske ved UiA en gang i fremtiden, innenfor feltet mitt
16. Har opplevd mye på mine 27 år, men kommet styrket ut av det.
17. Liker å le, helst høyt (og helst ikke alene)
18. Gikk gjennom en smertefull 5 timers frisøropplevelse for å bli blond. Det varte i 2 uker.
19. Det verste jeg vet er å miste smaksansen, da blir jeg deppa, og så kan jeg ikke en gang trøstespise
20. Da jeg var liten og ble spurt om fremtidsdrømmen, svarte jeg: hus, mann og barn. Nå kan jeg svært fornøyd si at jeg lever drømmen :-) *kliss

Nå vil jeg utfordre alle leserne mine til å kaste seg med på utfordringen. Hadde vært hyggelig å lære mer om dere som jeg har fulgt så lenge. Så hadde det jo vært kjekt å vite mer om deg, enn jeg vet om hjemmet ditt *blunk.

Håper du får en strålende torsdag :-)

K L E M

en misforståelse

Jeg har fått kjenne på hvordan egne tanker, med vanskeligheter, oversettes til nedskrevne ord og forståelse. Man har lett for å unnlate viktige detaljer, eller forsterke tanker.

Etter en liten prat med gode venninner, forstod jeg at diskusjonen min angående instagram og blogg lett kan misforstås. Dette må jeg klare opp i *blunk.

I forhold til meg selv, er det langt i fra instagram som vinner. Dette synet kom fra hvordan jeg opplever det utenfra. Fra andre i samme situasjon. Blogging er tidkrevende. Jeg forstår det. Tiden strekker ikke til, instagram er lettvint, man deler de samme bildene og med letthet får nye følgere.

Når det er sagt, er ikke dette noe jeg har tenkt til å gjøre !

Bloggen er mer meningsfull for meg, da jeg deler episoder og tanker fra livet, noe personlig. Det er ikke bare bilder, men fortellinger. Igjen, jeg er blitt så glad i Barkeblikk, og kommer ikke til å slutte med dette. Så null snufs fra deg, Siv Mette *blunk.

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å takke dere fine følgere jeg har fått mitt første bloggeår. Setter stor pris på hver og en av dere, og prøver så godt jeg kan å besøke alle som legger igjen et spor hos meg :-) Det er jo så kjekt å bli kjent! Følger med, selv om jeg til tider ikke får lagt igjen kommentarer. Så vet dere det *blunk. 

Da ønsker jeg dere en nydelig torsdag, med et snikbilde av min nye favoritt i hjemmet. Flere bilder av herligheten ligger klare til redigering, så stay tuned ;-) Klem fra Monica. 

jenta mi

... mens vi venter på nytt hus og nye interiørsprell, har vi tid til en liten oppdatering. Lørdag 20. april fylte Ada ett år og det ble feiret med stapp fullt hus og enkel servering. Hipp Hurra. Som dere vet har vi hatt mange baller i luften i det siste, så derfor ble det pølser, kake og stående buffét. Ada var strålende fornøyd med å ha hele familien sin samlet, så det resulterte i en stykk fornøyd mor. 

Det skal sies at jeg hadde hundrevis av planer for ett års dagen hennes. Men da dagene har vært preget av stress og liten tid med bølla, var det rett og slett ingen futt igjen i denne fruen. Så da måtte jeg bite i det sure eple og innse at disse planene fikk vente på seg. Men når vi har kommet oss inn i nytt hus, skal jeg organisere barne-bursdag. Og DA skal det bli andre boller. Gleder meg til å planlegge, styre og stelle istand *smil. 

Ellers går løper hun rundt, og er en skikkelig komiker. Ler når vi sier nei, og er rampete til tusen. Energinivået er på høyde med min svetteterskel, men det gjør bare hverdagen aktiv og spennende. Samtidig som jeg kollapser på sofaen klokka 19.00. Uansett, ville jeg ikke ha byttet det mot noe. Verdt hver eneste svettedråpe ;-)

I dag blir det baluba igjen. Møte i bank, ett års fotografering, en titt på huset vårt og syforening for fru Barken på kveldstid. 

Håper dagen din blir like innholdsrik og fin som jeg har tenkt å gjøre min ;-)

lykkelig, og enda litt til

God morgen! 

I dag har jeg en glad nyhet og dele med dere. Endelig, etter lang tid på jakt, har vi kjøpt drømmehuset!

Søndagskveld, ut av det blå, mottar vi en melding fra megler. Han spør om vi fortsatt er villig til å gi den gitte pris for huset i barndomsgaten. Vi skjønner lite, men skriver ja og spør om ting har forandret seg? Han mener han har noe på gang, og meddeler at han skal ta kontakt med oss igjen tidlig mandags morgen. 

Mandags morgen ringer megler. Han har vært i kontakt med selger, som plutselig er villig til å selge oss huset dersom vi kan overta ganske snart. 

JUBEL, GLEDE, SMIL, LATTER, TÅRER

Drømmehuset, vi mistet to ganger, ble endelig vårt. Bildet over er en sniktitt på stuen i vårt vakre laftehus. Lykke.

Mer om huset kommer helt sikkert senere. Nå er det pakking, flytting, vasking, og klargjøring av egen bolig for salg. For en jobb. Men alt verdt det. SMIL!

Ønsker deg en glad dag med masse smil og latter :-)

mi lille bølle

Hei og hopp.

I dag er det full fart og masse planer. Vi skal på tur i det fine været, sammen med flere flotte frøkner ;-) Men før den tid må jeg faktisk blogge litt *smil, og kose meg med min daglige cappuccino. 

Lille jenta vår er blitt hele 10 måneder, så her i huset er det baluba fra morgen til kveld. For en energi på det lille mennesket. Hun er høyt og lavt, og tar seg gjerne en labbetur eller to med BRIO vogna si. Hun er også blitt skikkelig rampete. Sjarmerende, men samtidig veldig lite sjarmerende til tider. Hehe. Heldigvis er som regel smilet på plass, og humøret på topp. Disse dager deler jeg og mannen min på permisjonen. Jeg studerer tre dager i uka, og koser meg med bølla mi resten av uka. Fin fordeling :-) 

Har du en virvelvind av et (eller flere) barn i hus?

Ha en fin fin dag :-)

Takk !

 

 

 

Dagens blogginnlegg dediseres til alle mine flotte lesere. 

Først et jublende hurra for alle nye følgere. Jeg tror mannen min begynner å bli lei av ordene: Jaa, en ny følger ;-) Hihi. Så glad blir jeg nemlig, for hver og en av dere. Jeg sjekker ut hvem dere er med en gang, og ofte blir dere liggende på bloggrullen på telefonen. 

Og tusen takk for alle flotte ord som blir lagt igjen hos meg. Synes flinke bloggeren Lidyll sa det så fint: vit at sånt gir meg store smil i hverdagen. Jeg deler følelsen.

Jeg er takknemlig og ydmyk :-)

Jeg har lagt med et bilde av Dots fra Muuto i dag. De dottene står på ønskelisten - og flytter forhåpentligvis inn i gangen min snart. Nå er det oppgaveskriving for alle penga. Håper DU får en nydelig dag i dag.

 

(bilde via)

mamma

Du er latter

Du er varme

Min lykkeamulett.

Du er glede

Du er kjærlighet

Det vakreste jeg har sett.

På denne dag jeg gir deg

et lite dikt på ferden,

for å være mammaen din,

er den største glede i verden.

Fra mor til mor,

fra mor til datter.

Glad i deg mamma.

Ønsker alle mødre en fin morsdag i dag.

den dagen i uka

God fredag, fine folk.

Fredagskvelden er desidert den beste tiden i uka. Syns du ikke? 

Spesielt god er denne, da uken jeg gruet meg til nå er overstått. Slutt på permisjon, og tilbake til skole og praksis. Men hvorfor grue seg? Jeg sitter kun igjen med gode erfaringer, og har hatt fem flotte dager med store og små i barnehagen. 

Godt det, når dagen i går ikke ble helt som vi håpte. Vi la inn bud på et hus, hus nummer fire i rekken. Men lykken ble kort, da vi tapte krigen. Heldigvis lever vi i håpet om at noe bedre vil dukke opp. Helt plutselig :-)

Da tar jeg helg, for å nyte lange morgener sammen med mine to. 

God helg!

EN VAKKER GAVE

I dag vil jeg vise frem den fineste gaven, som lå under juletreet i fjor. En stor og rørende overraskelse. I pakken lå det vakreste maleri av vår lille datter, Ada. Nesten som et foto (for dere som ikke har sett henne). 

Bildet er malt av min svoger, Andreas Lian, som er en dyktig kunstner :-) Han er spesielt god på portretter, som dere ser her. For en gave!

Neste uke skal jeg ut i praksis, i barnehagen jeg jobbet i i 4 år før studielivet startet. Motivasjonen er endelig på plass, etter å ha lest gjennom dokumentene fra i fjor. Så nå er jeg klar, og gleder meg til å treffe små og store, samt komme igang med bacheloroppgaven. Men først skal helgen nytes med min lille familie og gode venner.

Jeg ønsker deg en solskinnsfredag og ei god helg!

GODE VENNER

Tirsdag var en stressende dag for herr og fru. Barken. Det er like før jeg starter min første praksisperiode, og vi ordner og styrer for at Thomas skal få være hjemme med Ada, mens jeg studerer. Det er et puslespill, og systemene arbeider mot hverandre. Etter en haug av telefoner, utskrifter av søknader, samtaler med sjefer og research på nettet, har vi endelig funnet ut av hvordan denne kabalen skal gå opp.

Iallefall, etter en stressende dag, var kveldens syforening redningen. Herlig var det å spise god mat og slappe helt av sammen med fem skjønne damer. Legger med noen bilder fra kvelden.

Hannes glamorøse lysekrone. Den måtte få en plass på bloggen, for selv om jeg ikke er en lysekrone-kvinne, så er den jo sabla fin da.

Verten, Hanne, serverte deilig kyllingsalat. Salat, kylling, pasta, feta ost, avocado, soltørka tomater, pesto, rømmedressing og verdens beste focaccia. Utrolig godt. Og når salat er bannlyst som middag i Barkehuset, er det godt å kunne nyte en lett og deilig salat i syforening.

Strikketøyet er alltid medbrakt.

Bezzerwizzer. En ny favoritt. Gjett hvem som vant? ;-)

Og til slutt to bilder av den flotte jentegjengen.

Jeg er heldig som har så gode venner.

I dag har Ada og jeg besøk av ei dame og ei jente. En lekekamerat til hver ;-) Nå våknet nettopp begge bøllene her, så da er det tilbake på gulvet for leking og kos. Håper du får en fin onsdag!

FREDAG

Hei fine lesere! Da var fredagskvelden her. Herlig, avslappende med beina på bordet, pizza i magen og snop på bordet. 

I dag har jeg og Ada vært i byen med to fine venninner og ei lita tulle. Jeg er over gjennomsnittet interessert i barns samspill, og kosa meg stort da lille jenta mi på 8 måneder holdt en lang samtale med venninna si på 6 måneder. De smilte og lo sammen. Nydelig! For en opplevelse og få se et barn utvikle seg og stadig få til noe nytt. 

I disse dager babler hun i ett sett, og jeg måtte undre meg over mitt eget ordbruk da yndlingsordene hennes plutselig ble: "nei nei nei" ;-) Lille minibarken min krabber i full fart, skal leke i alle krinker og kroker, og har nå begynt å reise seg så ofte hun kan. Spesielt, til mors fortvilelse, i senga når hun helst skal sove. Alt i alt, dagene hjemme er ingenting annet enn fantastiske :)

Men, snart er det tilbake på "skolebenken" på Fru. Barken. Jeg har i dag fått sjekka semesterplan og har startet motivasjonsprosessen. Klar for å fortsette og få første bachelor i boks, for så å fortsette med master. Og MED ny PC gitt. Denne flotte kom i posten i går. Hurra!

Et lite instagram bilde.

Fikk forresten med meg nye herligheter hjem fra byen i dag. House Doctor og Tine K. Gleder meg til å vise frem :) Så det var en liten oppdatering fra Barkefamilien :-) Håper helgen din blir nydelig! 

2013

Et nytt år. Det er alltid spennende å fundere på hvordan det nye året kommer til å bli.

Jeg starter året, igjen, som student. Jeg skal fullføre bacheloroppgaven min på førskolelærerutdanningen, mens pappaen er i permisjon. Det vil si 4 uker praksis og hjemmeskriving. Jeg kjenner meg foreløpig umotivert og 'gruer' meg til å snart måtte sette igang. Heldigvis unnagjorde jeg halvparten av oppgaven i gravid tilstand, slik at jeg fortsatt kan nyte dager med Ada og gode venninner.

Etter sommerferie har jeg endelig bestemt meg for å gå videre på master, i stedet for å leve det gode liv med fast jobb og god økonomi ;-) Jeg skal søke meg inn på master i pedagogikk, så da blir det to år til på skolebenken. Hva jeg vil bruke det til når jeg er ferdig, er jeg fortsatt ikke helt sikker på. Men jobbmulighetene blir langt flere. Dette gleder jeg meg til!

Hva mer forventes i 2013? Jeg håper å få meg en liten jobb ved siden av studiene, Ada skal begynne i barnehage og forhåpentligvis finner vi drømmehuset. Kjenner veldig på trangen til større plass og et blankt lerrett interiørmessig ;-) Ellers håper jeg på mye smil og latter, kos, god mat og  fine opplevelser med familie og venner.

via Bloomingville.

Hvordan ser det nye året ut for deg?